2, 4, 6, 8, Hvem setter vi pris på? Planlegger!
Og hvorfor setter vi pris på det? Fordi vi blir brent når vi ikke gjør det. Det gjorde vi i hvert fall på rammearrangementet vi akkurat hang over seksjonen vår.
Her er historien. Vi har alltid planlagt å ta den store tomme plassen ovenfor Karl og lag et rutenett med store bilderammer. Vi så det for oss som en større versjon av rammenettet som vi hang over sofaen i vårt gamle hule ...
… men i stedet for 8 x 10' rammer ville vi brukt overdimensjonerte 20,5 x 20,5' Ribba-rammer fra Ikea for mer effekt (siden vi allerede eier og elsker fire av dem – og de koster bare $19 per boks).
Etter litt grov matematikk og holdt opp et par av Ribba-rammene som vi allerede eide, bestemte Sherry og jeg at vi ønsket å lage et rutenett med seks rammer (to rader med tre) for å fylle plassen midt på veggen, noe som muliggjorde litt tom plass på hver side for to bordlamper som skal sitte på det fremtidige konsollbordet som vi til slutt skal bygge for å gå bak seksjonen. Merk: vi flyttet 5 x 8' Pottery Barn-teppet inn gjesterommet for min svigerfamilies opphold, og den vil til slutt bo der permanent, vi tok den bare inn i stuen igjen til vi oppgraderte til et større teppe, siden vi for øyeblikket er gjesteløse og Clara setter pris på å ha et mykt sted å leke.
Uansett, tilbake til rammene. Vi dro til Ikea, kjøpte seks nye Ribba-rammer (de varierer noen ganger litt i farge, så vi fant ut at det ville være tryggest å ikke blande og matche gamle rammer med nye, og vi har massevis av andre plasser for de fire som vi allerede egen) og dro hjem for å begynne hele henge-det-opp-prosessen. Da vi kom hjem med våre seks nye Ribba-rammer fra Ikea, foreslo jeg at vi teipet opp litt papir for å finne ut hvor høyt vi vil at de skal henge og hvor mye plass vi skal ha mellom dem. Tross alt vet vi begge at disse tingene er verdt å planlegge. Og heldigvis er papiret som kommer i rammen nesten perfekt størrelse for å hjelpe deg med å finne ut av dette. Så vi startet med to ark for å se hvor høyt vi skulle henge dem.
Det var her ting gikk ut av kurs (takk til meg, det skal jeg innrømme). Sherry foreslo at vi skulle teipe opp de fire andre papirarkene for å være sikker på at vi likte hvordan alle seks så ut sammen. Kanskje jeg bare var en ivrig bever og ville begynne å bore. Eller kanskje jeg bestemte meg for at vi skulle blåse det av fordi vi allerede ved et uhell hadde kastet ett ark papir for å fullføre alle seks-arrangementet. Uansett hva det var, forsikret jeg Sherry om at det ville se helt fint ut, og vi trengte ikke å være paranoide og henge de resterende tre arkene for å dobbeltsjekke alt. Berømte siste ord.
Hun trodde meg (riktignok nølende), så jeg begynte å bore. Sett inn glad testosteronfylt lydeffekt her (det er ingenting som en liten ettermiddagsboring). Det var ikke en rask prosess å måle, merke og dobbeltsjekke alt for å sikre at alt var på linje, så kanskje en time eller så senere hadde jeg fem av seks rammer hengende på veggen.
Det var da Sherry ga nyheten om at arrangementet ikke var stort nok. Vi trengte åtte rammer. Så mye som jeg hatet å innrømme det (av mer enn én grunn), hadde hun rett – de fem rammene så for små ut på veggen (og å legge til den sjette ville ikke hjelpe). De fløt vanskelig og hadde bare ikke den innvirkningen vi ønsket.
**Jeg ville satt inn et bilde her av giganten Karl som sitter keitete under de dårlig plasserte rammene, men jeg var for sint/misfornøyd/skamfull til å knipse en.**
Alt dette var min feil. Hadde jeg tatt meg tid til å teipe opp alle papirarkene, ville vi ha innsett det før jeg satte et enkelt hull i veggen. Jeg ville til og med ha tatt et bilde av den teipede konfigurasjonen for å vise deg hvilken læringsprosess det kan være å teipe dem alle sammen på veggen, og hvor takknemlige vi var for å ha tatt oss tid til å fullføre det først for å lagre et trinn. Duh, John. Knurr, knurr, knurr.
Det neste trinnet var å ta ned de fem allerede hengte rammene med et stort, surt ansikt og begynne å måle alt på nytt slik at åtte rammer ble sentrert over seksjonen (og på den midterste takbjelken). Så kom den ikke så morsomme prosessen med å ikke bare fjerne de ti skruene som allerede var i veggen (jeg gjorde to per ramme for sikkerhets skyld), men å merke, bore og skru inn ytterligere seksten. Og siden vi allerede hadde to gamle Ribba-rammer som tilfeldigvis stemte – endelig en heldig pause – klarte jeg å henge alle åtte rammene på plass uten ytterligere fire timers tur-retur til Ikea, og etterlot oss dette:
Vi trengte definitivt alle åtte rammene. De skal være akkurat passe når vi legger til bordlamper på hver side av arrangementet etter at jeg har bygget et überlangt konsollbord.
Vi diskuterer fortsatt nøyaktig hva vi skal ha i dem (kanskje familiebilder? kanskje noe mer grafisk?), men vi er absolutt glade for å ha hele rammen hengende med. Selv om det innebar en leksjon lært på den harde måten. Det var i hvert fall en feil som bare tok tid og energi (og litt ydmykhet) å fikse. Du vet, i motsetning til en stor haug med penger. Å og apropos tid og energi, det er fortsatt noen hull og blyantmerker fra første forsøk som må lappes. Sukk.
Vent, hvem tuller jeg. Det er Sherrys avdeling. Ha det gøy med den jenta.
Hva med dere? Vi kan absolutt ikke være de eneste som har gjort feilen å ikke planlegge godt. Eller kanskje vi er det. Men vi vil gjerne høre noen av historiene dine hvis du har dem. Dårlige planleggere forenes!
Psst- Apropos rammer, vi fant en veldig kul en for å vise barnekunst (eller hvilken som helst kunst som du liker å rotere ut uten å ta den av veggen og fjerne baksiden). Sjekk det ut her borte på BabyCenter.
