Helt siden vi oppdatert lysarmaturen på badet vårt tilbake i april var det én ting som har plaget oss: nærheten til dusjforhenget. Ok, to ting faktisk: dens nærhet til dusjforhenget OG det faktum at vi ikke hadde energi til å rette opp situasjonen i april (da vi byttet ut det gamle lyset med et nytt og lappet og malte litt gipsvegger - ingenting på langt nær så involvert som å flytte armaturboksen noen få meter).
Så nå som vi har brukt tre måneder på å bygge opp energien til å skifte lyset til rett sted, en gang for alle, var vi klare til å sette i gang. Prosessen begynte med å måle og merke taket slik at vi kunne sentrere lyset rett foran vinduet (som også ville gjøre det sentrert på døren). På denne måten ville det se ut som om det alltid skulle være slik, i stedet for å være sentrert i rommet – som satte det bare noen få centimeter unna dusjforhenget – det var bare rart, rart, rart.
Så skrudde vi av strømmen og koblet lyset fra armaturboksen.
Vi hadde liksom glemt hvor bjelkene våre var i taket, så vi startet med å bore et par veldig små hull for å se om vi traff noe (ingenting annet enn gips og luft!) og så tok vi det et skritt videre ved å kutte et lite hull i gipsveggen stor nok til å stikke hånden inn i og kjenne litt rundt. Jeg kunne bare ha brukt gipssagen min, men Dremel Multimax var allerede ute, så jeg tok den.
male et murhus hvitt
Da vårt lille oppdrag bekreftet at vår tiltenkte plassering for armaturboksen ikke ville bli hindret av noen bjelker, bestemte vi oss for å markere formen vi måtte kutte ut for armaturboksen i metall. Siden vi ikke hadde noen ekstra bokser rundt for å hjelpe oss med å spore den firkantede formen opp i taket, laget vi en rask mal ved å presse et stykke kartong langs de harde kantene på den som fortsatt var i taket. Det fungerte overraskende bra – som du kan se av inntrykket nedenfor.
Når vi kuttet ut malen, kunne vi spore den opp i taket slik at jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle kutte – på den måten ville jeg kuttet den stor nok til at hele boksen kunne festes gjennom, men ikke så stor at armaturet dekselet skjuler ikke alt. Åh, og vi pleier ikke å markere med rød skarphet, men blyantmerkene våre forsvant på den grå malingen, så vi gikk for rødt slik at vi (og dere) kunne se det klarere. Det hele skulle bli kuttet/dekket uansett.
Deretter brukte jeg gipssagen min (som jeg til slutt fikk opp energien til å jakte på, siden Mutlimax ikke ville kutte de avrundede hjørnene også) for å sette et større hull i taket i armaturboksstørrelse.
Det begynner å se vakkert ut, ikke sant? Ok, egentlig ikke. Men dette, mine venner, er hvordan fremgangen ser ut.
Før hun gikk inn på loftet for å flytte boksen, la Sherry merke til et par skruer som vi måtte fjerne nedenfra, så hun tok seg av det.
kronelist på kjøkkenskap
Å ta ut de to skruene var alt som skulle til for at den skulle henge løst i den eksisterende plassen.
barneaktiviteter palm springs
Nå her er den morsomme delen. Går på loftet. På en 98-graders dag. Den varme, trange, ikke-klimatiserte, utpreget Nick-Lachey -mindre loft (ja, det var et 98 graders ordspill). Loftet som krever å krype på hender og knær over smale bjelker (se stor pil nedenfor) gjennom ekkel blåst isolasjon. Og for akkurat denne oppgaven krevde det faktisk å krype til omtrent den lengste kroken på nevnte loft (se liten pil nedenfor).
I tilfelle innsatsen min for å tjene sympatipoeng ikke var åpenbar nok ennå, la meg legge den på litt tykkere. Da jeg var ferdig med å flytte lysarmaturen, tok det FIRE turer frem og tilbake til arbeidsområdet på loftet (av forskjellige grunner – som å trenge et annet verktøy og at Claras sang var for høy til at Sherry kunne høre mine rop om hjelp). Og siden tilgangen på loftet er utenfor hallbadet vårt (og den eneste veien til målet mitt ikke var direkte), er her et kart over den omtrentlige turen jeg måtte ta hver av disse FIRE gangene ved å krype på hender og knær, i en svulmende full av isolasjonsrom som bokstavelig talt føltes som en badstue.
Med et ord: det var elendig.
Nå som jeg har tilstrekkelig forklart mine mindre-enn-ideelle-menneskelige forhold (har jeg ikke det? ikke bekymre deg – det er enda mer senere), la oss gå tilbake til oppgaven. Her er situasjonen oppe på loftet.
Jeg er ikke elektriker. Jeg er tilsynelatende heller ikke en som tilbringer mer tid i en trang svetteboks enn nødvendig (jeg jobbet stort sett i fosterstilling at det var så trangt – noe som i det minste gjorde at jeg vil ha mammas klynker litt mer passende). Så jeg tok bare dette etter bilde av å ha flyttet armaturboksen inn i det nye hjemmet. Det tok litt avskruing og gjenskruing av brettet som spredte seg mellom to bjelker, i tillegg til å flytte koblingsboksen (i forgrunnen), slik at jeg ikke trengte å legge til noen faktisk ledning. Nevnte jeg at jeg ikke er elektriker?
henge et strykebrett på veggen
Da jeg var ferdig, ba jeg Sherry om å ta et bilde av det varme, svette, hyperventilerende rotet som var John Petersik. Hun pekte mot kameraet og sa smil. Dette er det beste jeg kunne gjort. Ja, det er svette på skjorten min.
Men når jeg hadde kjølt meg ned, rehydrert og (viktigst) dusjet på badet i gangen – dro Sherry og jeg tilbake til badet vårt for å beundre fremgangen vår.
Når vi skrudde den nye armaturen inn i støtteplatene (akkurat som vi hadde skrudd den av på det opprinnelige stedet), var det på tide at selve lyset ble installert på nytt. Vi må fortsatt lappe det gamle hullet (ved hjelp av denne metoden ) men Sherry gikk med på å gjøre den delen siden, hvis du ikke kunne fortelle, jeg virkelig melket hvor vanskelig min del av denne oppgaven var. Se hvor mye bedre lampeplasseringen vår er nå som den er sentrert på vinduet/toalettet/døren. Det er som om det alltid var ment å være slik. Huff.
Ærlig talt, hadde det ikke vært ti millioner grader på loftet vårt, ville dette prosjektet ikke vært så ille. Selve oppgaven var ganske grei, det var bare forholdene som gjorde det utfordrende (å krype inn i det stappfulle lille hjørnet på loftet flere ganger på en fryktelig varm dag gjorde det mye mer komplisert enn noen med superenkel lofttilgang på en mild dag). Kanskje det er universets måte å si Ja, du egentlig skulle ha gjort dette i april. Men for alle som spurte tilbake i april hvorfor vi ikke bare raskt flyttet lysarmaturen mens vi byttet den ut – dette er grunnen. Alt det loftsarbeidet er en smerte – og bare for å få tilgang til den delen av taket krever i utgangspunktet at du David Blane selv (aka: inntar fosterstilling i et rom så trangt at det like gjerne kan være en koffert). Så noen ganger er det å ta større prosjekter og dele dem ned i håndterbare faser som vi takler over tid, det som fungerer best for oss. Det og klager mye etter at du er ferdig med de spesielt irriterende tingene. Ha ha.
Noen andre som har det gøy på loftet sitt eller en annen lignende trang og varm plass nylig? Hvis du ikke har det, anbefaler jeg det på det sterkeste ... eller ikke. Vi kommer tilbake i ettermiddag med det lappede taket og en haug med bilder av hele rommet sammen med en budsjettoversikt fordi vi offisielt kaller denne lille baderomsoppgraderingen ferdig. Uff! Og – spoiler alert – vi synes all svetten vi har lagt inn i dette lille rektangelet i et rom var absolutt verdt det. Bare ikke be meg om å krype tilbake til det hjørnet av loftet på minst en uke til...
Psst- For å følge dette baderomsgraningsprosjektet fra starten, sjekk ut denne planleggingsposten , denne maleposten , dette lysbyttepost , dette kunst og trim-maleri post , dette toalettoppdaterende innlegg , dette vindusglass og kranglepost med sjampo , dette dørtrimmestolpe , dette kantflis-demopost , og dette grenseomleggingspost .
