Det er riktig. Jeg brøt ut ordet dumt. Og jeg vet at vi bør jobbe hardt med det kontorskapene våre , men det er en stor jobb (aka: en helgejobb – kanskje til og med en to-helgsjobb) og jeg ha har gitt denne rockeren stinkende øye siden november (ja, til og med før vi flyttet). For alle som ikke engang kan huske så langt tilbake (meg), her er en oppsummering: Jeg hentet den opprinnelig fra Craigslist for fordi jeg virkelig likte de enkle linjene i den. Så ble den stående urørt i over ni måneder frem til denne helgen.
Hvorfor? Vel, ikke før jeg hadde fått den hjem før jeg skjønte at jeg ikke hadde noen jordisk anelse om hvordan jeg skulle omtrekke den. I det hele tatt. Jeg mener jeg visste hvordan jeg skulle gjøre bunnen (jeg har gjort om setene før), men hullet på toppen forvirret meg fullstendig fordi det måtte se ferdig på begge sider. Le yikes.
DIY bilderamme i tre
Men jeg postet denne oppfordringen om hjelp for en stund tilbake og en gjeng av dere var fantastiske! Jeg lærte definitivt at det sannsynligvis var omtrent ti måter å flå den katten på (grovt uttrykk, beklager – men det var trøstende å høre at selv noen svært erfarne mennesker beskrev mange forskjellige måter jeg kunne gå). Så det ga meg selvtilliten til å takle det med en gang utsette det i ni måneder og motvillig gi det det gamle college-forsøket de siste dagene.
Jeg vil fraskrive meg hele denne prosessen omtrent som da romvesener tok over kroppen min og jeg gjorde det et teppe til Clara , som vil si: Jeg ble useriøs. Jeg tok inn alt rådene fra dere sammen med noen google-tips og noen forslag fra en venn av meg med ompolstring... og bare spilte det på gehør og gjorde det som så ut til å fungere mens jeg gikk. Så med det ute av veien, la meg dele galskapen som er Me vs. Rocker. Som ikke må forveksles med Man vs. Wild ( Bjørn Grylls Jeg er ikke).
Oh, og fordi denne prosessen var så involvert, tok det faktisk noen dager med arbeid. Noe som betydde at det var en flerfase-ting som involverte mange bilder. Så jeg brøt det midt i blinken for deg (siden 40 bilder i ett langt slingrende innlegg = galskap som selv vi ikke kan støtte). Så her er første halvdel. Og andre halvdel er i vente for i morgen (må fortsatt ta noen etterbilder for deg, men det er nesten klart).
Uansett, her er hvordan det hele gikk: Først ga jeg rockeren min stinkende øye en siste gang. Du vet for gamle dagers skyld. Så satte jeg i gang med å trekke stifter og spiker ut av rammen sammen med det rotete gamle trekket for å se hva jeg hadde å gjøre med.
Åh, og mitt tips ville være å bruke en liten kanallåstang for å trekke ut ting. Det var mye lettere enn baksiden av en hammer eller en tang for meg (selv om jeg fortsatt måtte trekke som en gal, dette grep bedre så jeg ikke fløy bakover etter at verktøyet gled).
Etter omtrent en time hadde jeg en fin liten haug på gang. Men jeg var bare 30 % ferdig.
Så jeg fortsatte å trekke gamle spiker og stifter i noen timer til, og fjernet så de to tresetelistene og satt igjen med dette:
Det var et ganske stygt syn for tre timers arbeid. Og jeg visste at jeg hadde noe seriøst sparkling og sliping å gjøre når det kom til rammen (for å gjøre den klar for en fyldig mørk beis). Men jeg var sliten. Så jeg bestemte meg for å gå videre til et mindre anstrengende trinn som jeg regnet med at jeg ikke kunne rote til. Polstring av det rare lille setet i to deler av tre. Først bestemte jeg meg for å teipe dem sammen slik at jeg kunne polstre det som en ting (i motsetning til to med en merkelig liten søm). Jeg brukte bare litt delikat overflatemalingstape fordi det ikke trengte å være supertunge ting (som klebrig gaffatape) fordi jeg visste at når vatten og stoffet var på plass, ville de holde det sammen i lang tid.
Så var det tid for en haug med lag med ekstra-loft vatt. Jeg brukte Soft N Crafty fra JoAnn, som jeg kjøpte tilbake i november da jeg trodde jeg skulle takle stolen min (litt pinlig at jeg så bare pakket den sammen og flyttet den og den fortsatte å sitte urørt i 8+ måneder, men uansett). Jeg visste at jeg kunne ha brukt et stort stykke skum til setet, men jeg foretrekker faktisk tresittende rockere som dette (Johns mor har den mest komfortable noensinne) så jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha for mye pute på. Men jeg visste også at det ikke kom til å gjøre så mye å skyve ett lag med ekstra loft-batting rundt ryggen...
… så jeg påførte et andre lag …
… og så en tredje, fjerde og femte. På slutten var det plysj uten å være supersink-in squishy, noe jeg likte. Fin og fast med litt mykhet.
Her er punktet hvor jeg ønsket å kaste alt ut av vinduet. Ja, etter fem lag med vatt påført stift for stift, innså jeg at setet måtte kunne bøye seg for å passe forbi armer og ben og faktisk ligge flatt på basen.
Så jeg brøt nesten sammen med visjoner om å måtte stifte fem lag på nytt etter å ha skilt de to trestykkene slik at de kunne henge fremover i bare et sekund for å skyves på plass. Heldigvis påpekte min søte mann (som jeg alltid beskriver som hjernen i denne operasjonen) at jeg ikke trengte å stifte ut noe og bare kunne snu setet og klippe den gule tapen som løp over ryggen og vatten skulle være fleksibel nok til å brettes fremover (det var ikke sånn at jeg prøvde å strekke den bakover eller noe).
male et veggmaleri
Fungerte som en sjarm. Og tydeligvis var jeg så spent at jeg tok dette helt skjeve bildet for å feire:
Så var det på tide å trekke om setet mitt. Jeg var veldig begeistret for Kravet Design-reststoffet som jeg fant på avstand hos JoAnn for ... vent på det ... $ 2 per yard (jeg fikk to yards for $ 4). På det tidspunktet jeg tok tak i den ante jeg ikke hva jeg skulle bruke den til, men etter å ha sett på den største feilen min (Mr Rocker, som satt urørt i solrommet i nesten et år) innså jeg at stoffet ville se virkelig ut. pen på den (med en rik mørk flekk for å sette den av). Mønsteret på stoffet mitt gjorde at jeg måtte ta meg tid til å sentrere det før jeg stiftet noe, så her bretter jeg det grovt rundt setet for å prøve å finne en senterlinje og se hvordan det kan se ut på plass:
Så snudde jeg alt og skjøt bare en stift inn i den øverste midten og en stift i den nederste midten (mens jeg trakk ting fast). På denne måten kunne jeg snu den tilbake og sikre at jeg faktisk fortsatt var sentrert (og hvis jeg ikke var det, hadde jeg bare to stifter å sprette ut med en flat skrutrekker.
Heldigvis var jeg rett på sporet, så jeg strammet ting og skjøt en annen stift gjennom midten av hver side av setet, bare så den ble holdt fast ved middagstid, klokken tre, klokken seks og ni klokken posisjoner. Så holdt jeg stoffet godt trukket og fortsatte å stifte rundt resten av omkretsen. Når det kom til de utskårne hjørnene, brettet jeg bare stoffet som om jeg pakkede inn en gave – igjen, og passet på å trekke ting stramt og bruke noen få stifter for å holde brettene mine på plass (slik at det skulle se fint og glatt ut fra front).
Slik så det ut fra baksiden da jeg var ferdig med stiftejobben min:
gjør-det-selv utlegger uteplass
Og her er hvordan det så ut fra forsiden. Purty, ikke sant?
Så dyttet jeg den tilbake i setet for å være sikker på at vatten og stoffet fortsatt tillot setet å henge litt fremover for å klemme det inn. Jøss, det virket fortsatt. Og i det fjerne hørte jeg engler synge.
Så var det tid for det strabasiøse rammeklargjøringstrinnet. Jeg brukte tresparkel for å fylle noen av hullene som kan være synlige (som de under setet langs fronten av stolens innramming) og pusset alt for å grove det opp og gjøre det klart for en fyldig mørk flekk. Siden jeg hadde en flytende delosser for hånden, sveipet jeg den forsiktig over hele stolen etter en grundig sliping (jeg brukte papir med lavt korn etterfulgt av papir med høyere korn for å jevne ut alt).
Det var da jeg ble tvunget til å møte musikken: flekken, til og med mørk flekk, ville ikke få denne stolen til å se like feilfri og noe ugjennomsiktig ut som et rikt, dypt lag med maling. For selv etter all den sparklingen, slipingen og avlossingen så den så inkonsekvent ut på visse områder at jeg visste at den ikke ville suge opp flekken jevnt. Boo. Og selv om noen mennesker ikke ville drømme om å male tre, er vi definitivt ok med det (spesielt siden dette bare er et cragislistfunn på og ikke et arvestykke). Så jeg kastet min rike mørke flekkidé ut av vinduet og løp til armene til en gammel venn. Du gjettet riktig: ORB.
Jeg sier deg, jeg heter Sherry og jeg er avhengig av oljegnidd bronsespraymaling. Men takket være å ha en fin innebygd primer og påført tre veldig tynne og jevne strøk, fikk den faktisk utseendet til et rikt mørkt tre (og hadde mer dimensjon enn vanlig gammel sjokolademaling takket være den subtile metalliske kvaliteten på finishen) . Her er et bilde som jeg tok etter to strøk (du kan se at det ikke er helt sømløst og jevnt ennå - men det tredje strøket gjorde susen).
Oh, og du kan finne mer generelle spraymalingstips her (lett dugging mens du holder armen i bevegelse hele tiden er nøkkelen).
Og fordi jeg hater å avslutte på det dårlige, utblåste, to-lags-av-tre spraymalingsbildet, tenkte jeg å spole litt fremover for å gi deg et blikk på del to av The Glee Project The Rocker Prosjekt. Her er hun (ikke helt ferdig, men kommer dit). Jeg kommer tilbake med flere detaljer om hele slengen (og noen siste etterbilder) for deg i morgen.
Oppdater: En søt kommentator (takk Laura!) fortalte oss nettopp at stolstoffet vårt faktisk var på forsiden av Ballard Designs-katalogen, så vi hoppet over dit og fikk vite at de faktisk selger en stol som er trukket i nøyaktig det samme stoffet for 0-800 ( avhengig av finishen på stolen) og stoffet selges alene for per yard!
Hva med dere. Har du noen prosjekter du har utsatt for en episk lang tid? Er det noe som skremmer deg, slik tosidig møbeltrekk gjør med meg? Er du helt overrasket over at jeg i utgangspunktet prøver å løse alle problemer i livet mitt med ORB? Kan du tro at setet ikke ville passet på stolen etter fem lag med batting-stifting? På det tidspunktet ønsket jeg virkelig å sette hele greia i brann.
Referanse: https://www.productexpert.com/best-ergonomic-office-chairs/.
