I løpet av årene med skravling om husting får jeg av og til spørsmål om familien min. Hvor mange søsken jeg har, hvordan jeg vokste opp osv. Jeg sier alltid at det var en litt utradisjonell barndom... på best mulig måte. Jeg ble oppdratt av mamma og pappa, som gikk fra hverandre da jeg var veldig ung (noen år etter at min yngre bror Daniel ble født), så vi hadde bare to hus og hoppet lykkelig mellom dem.
Jeg husker da et barn på skolen en gang ertet meg for å ha skilte foreldre, og jeg satte det Jeg har to hus, og du har bare ett, og jeg får dobbelt så mange feriegaver. Når jeg ser tilbake, var det et øyeblikk av rent geni. Ha ha. Ikke mer erting.
Jeg vokste også opp med min halvbror Adam, som ble født etter at pappa giftet seg med stemoren min Nina en stund senere (han var 11 år yngre enn meg). Du husker ham kanskje fra komoen hans det mest pinlige øyeblikket som noen gang er fanget på film da jeg var 17.
Men jeg sier alltid at jeg er den eldste av fem – og den eneste jenta. Så hvor passer de to andre inn? Vel, min tante Kay Kay (som vi kjærlig kaller min mors søster) og hennes to sønner som heter David og Darius flyttet faktisk inn hos oss da broren min og jeg var veldig unge (broren min var 3 og jeg var 6). Moren min er ett av syv barn, og mens mange av tantene og onklene mine bodde nærmere, bodde tante Kay Kay og barna hennes i Maryland, så vi fikk ikke se søskenbarna våre så ofte, som var 2 og 4 kl. tiden da de flyttet inn... som bare var én av omtrent en million grunner til at vi var SÅ glade for at de skulle flytte inn hos oss.
Tanten min hadde blitt diagnostisert med en drittsykdom kalt multippel sklerose, så det å oppdra oss alle fire under ett tak med mamma var en måte at mamma kunne hjelpe tanten min og også en måte tanten min kunne hjelpe oss på. Moren min er advokat, og på den tiden jobbet hun med bollene for å bli partner i firmaet hennes, så hun kom ofte sent hjem. Så det var flott å komme hjem til tanten min etter skolen, og de fleste kveldene lagde hun middag til oss og hjalp oss med leksene. Det var et slags vanvittig hus med fire barn så tett i alder (fire barn født innen fem år), men det å vokse opp med dem gjorde meg ærlig til den jeg er i dag. Her er min tante Kay Kay sammen med meg og min fetter David i bassenget da vi var små. er hun ikke vakker?
Tanten min lo alltid. Hun var den fine mens jeg, som den eldste av alle guttene, stolt bar tittelen min som den sjefete. Broren min var den smarte, fetteren min Darius var den morsomme, fetteren min David var den gale, og moren min var den strenge. Så du kan gjette at når det gjaldt å spørre en voksen om vi kunne gjøre noe … vel, vi spurte vanligvis tanten min før moren min.
Det var et merkelig lite galehus, men det var galehuset vårt og vi elsket det. Så når folk spør meg hvor mange søsken jeg har, sier jeg vanligvis bare at jeg er den eldste av fem, og den eneste jenta. Men for de som har tid til flere detaljer, forklarer jeg at totalt inkluderer en bror, en halvbror og to søskenbarn som vokste opp under ett tak med oss som om de var våre brødre. Vi hadde alle slags eventyr gjennom årene – fra å bygge fort i skogen til episke sokkekamper (ikke spør) og karateturneringer i New York City (det er Darius til venstre, jeg ved siden av ham, Daniel nummer to fra høyre , og David til høyre). Vi sparket noe bytte den dagen.
Tanten min kjempet med multippel sklerose som en mester. Alltid smilende og vitser. Jobber alltid hardt for å holde seg mobil. Først gikk hun med stokk, så rullator, så rullestol, og de siste ti årene eller så har hun vært sengeliggende. Stoppet henne ikke fra å smile (spesielt når vi stakk Burger eller Clara i sengen hennes – det fikk henne alltid til å fnise). Den sterkeste, modigste og søteste kvinnen jeg kjenner.
I går døde hun. Det var en veldig trist dag. Så selv om dette kan høres ut som et grusomt innlegg, skrev jeg det fordi jeg alltid ønsket å huske hvor fantastisk og livsforvandlende det var å vokse opp med en så fantastisk dame i livet mitt. Og jeg vil at Clara en dag skal kunne lese om hennes store tante Kay Kay. Hun kunne lyse opp et rom da, og det å tenke på henne nå får meg til å smile. Bare det å se for meg at vi alle er samlet rundt frokostbordet fyller meg med nostalgi.
Vi kommer tilbake i ettermiddag med vanlig DIY-relatert mat. I mellomtiden kan du gjerne fortelle/ringe/sms/maile/skype de du er glad i. Familie er en slik velsignelse. Og jeg er så takknemlig for den jeg fikk.
