Vi har aldri vært mer over alt enn vi har vært i det siste ( Claras rom , mesterbadet , kjøkkenet , solromsverandaen ) og vi kan ikke tro at det har gått rundt en og en halv måned siden sist nevnte vi trappen vår . Flere av dere har vært ivrige etter å høre om den nye løperen som vi bestilte , og vi har vært ivrige etter å fortelle deg alt om det (det ble restordret og kom litt etter skjema, men det er endelig her). Men de siste restene av det gamle teppet i dette huset sto i veien for vår nye løper...
Når vi endelig fjernet teppet fra masterbadet vårt , ble trappen den eneste gjenværende teppeplassen – selv om vi hadde revet den av det øverste trinnet for å installere hardtre tilbake i mai. Men mellom å unngå det kjedelige med oppgaven og å bekymre oss for en liten hund og et lite menneske som navigerer gjennom de glatte trinnene uten teppe, har vi nettopp levd med denne herlige situasjonen de siste fem månedene.
Men med den nye løperen vår som bare stirret på oss fra innpakningen de siste ukene, bestemte vi oss for å begynne å skjære løs igjen. Du vet, for valpens skyld.
Oppgaven var egentlig ikke så vanskelig. Det var bare kjedelig og grundig. Her var våre foretrukne våpen, som i hovedsak alle tjente formålet med å lirke ting opp (tepper, stiftstrimler, stifter) med varierende detaljnivå og omsorg (brekkjern for å dra opp teppet, tang for delikat vri ut fastklemte stifter).
Når brekkjernet hjalp meg med å løsne et hjørne eller to av teppet, var det ganske enkelt å bare dra det opp for hånd. Vel, med hansker siden teppet var full av stifter og andre skarpe gjenstander som var fast bestemt på å dytte meg i hjel.
hvordan pusse et bord
Det var det som lurte under teppet som var ekte glede (kursiv = tung sarkasme) av dette prosjektet. Jada, den blå skumpolstringen var rask å rive opp ... men stiftene. OH STAPLES.
Du kan ikke engang virkelig fortelle på disse bildene hvor mange stifter det var. Så jeg bestemte meg for å merke dem (sammen med neglene som holder ned stiftstripen) med gule prikker. Jeg skal redde deg fra å telle. Det er 49. Multipliser det med 12 trinn, og det er nesten 600 ting Sherry og jeg hadde gleden av å lirke opp.
De fleste av dem var ikke så vanskelige. Vi kunne bare stikke en flat skrutrekker under og sprette dem opp. Vanligvis falt bare én side fra veden, så vi måtte gå tilbake og plukke den helt ut med tangen. Men noen ble sittende fast. Noen gikk i stykker. Og minst ett eller to fikk oss til å mumle noen ikke-Clara-godkjente ord under pusten mens vi gikk.
Sakte og jevnt fjernet vi hvert trinn rent for metallet og gikk videre til det neste.
Vi jobbet med det i løpet av tre dager av og på, så Sherry stjal noen timer her og der, og så merket teamet meg og jeg gikk inn igjen. Alt fortalt var det sannsynligvis rundt syv timer totalt. Og hvis vi skulle spille deg en montasje av prosessen, ville det i grunnen bare vært en haug med Burger-kamer. Jeg er ikke sikker på om det å jobbe på trappene bare fikk oss til å legge merke til alle gangene han går og opp ned på en vanlig dag, eller om han økte det vanlige antallet turer bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten sin om hva pokker vi gjorde. Ja, det er han som strekker seg i midten av trappen.
Jeg er for det meste overbevist om at han bare ønsket å være i nærheten av oss (det var et punkt hvor Sherry lente seg fremover, full av konsentrasjon, og fikk litt Burger-tunge til nesen). Jeg hadde også et spesielt morsomt møte med ham da han satt på teppet som jeg holdt på å rive opp.
Her er vi, på slutten av montasjen vår, med en helt teppefri trapp og (viktigere) og helt teppefri hus. Så en av Sherry's før-jeg-har-denne-baby-mål har offisielt blitt oppfylt. Og hun er ganske jazzet om det. Bare ikke nevne stiftfjerning til henne. Det blir murring.
Etterlatt trevirke er i god, men ikke feilfri stand. Den er ikke veldig oppripet, noe som er en lettelse med tanke på alle de spisse verktøyene vi hadde i nærheten, men det er noen litt mer merkbare stiftehull på noen få steder (disse to trinnene nederst på bildet ovenfor er de verste, så vi lurer på om de brukte et annet verktøy eller stiftet dem på nytt her av en eller annen grunn).
Vi planlegger fortsatt å male trappetrinnene hvite – men ikke trinnene (som dette ) – så det burde bidra til å skjule de fleste av de bittesmå hullene (vi kan sparkle dem før vi maler). For slitebanehullene bør den nye løperen dekke de fleste av dem, og vi håper å gjøre det samme som vi gjorde for å fikse etasjene våre i underetasjen før du installerer løperen, som skal fylle/skjule noen andre små feil. Merk: Vi planlegger ikke å endre fargen på trappetrinnene siden de flyter inn i etasjegulvet, som vi valgte å passe veldig godt sammen.
Et annet skritt som vi måtte ta tak i før løperen var å male veggene og taket som førte opp trappene, siden vi ikke ønsket å gjøre det etter å ha installert løperen og risikerte å dryppe maling på den. Men vi er glade for å kunne rapportere at vi slo det ut også! Vi trodde det ville være raskt og enkelt (det er ikke for mye faktisk bakke å dekke), men det faktum at det innebar balansering på en stige med en gigantisk rullestang, ga noen vanskelighetsgrader (den var omtrent 16 fot høy på noen punkter ) – derfor er dette forferdelige bildet det eneste vi klarte å fange av prosessen.
Jeg brukte også vår tape-malerpensel-til-pol-metoden (detaljert her ) for å komme inn i de øvre hjørnene. Alt fortalt var det omtrent ytterligere 3 timers arbeid, men det er veldig hyggelig å få det gjort. Som planlagt brukte vi samme Edgecomb Grey-farge at vi brukte i foajeen vår (vi valgte det vel vitende om at vi ville bruke det opp trappene og i gangen oppe også). Du kan se hvor vi sluttet å male ved pilene langs de to kantene. Vi ville bare gjøre nok slik at vi ikke skulle bekymre oss for å dryppe på den nye trappeløperen, men å takle hele hallen betyr å kjøpe en gallon til.
Forhåpentligvis vil tidlig uke være den fulle løperavsløringen, forutsatt at vi kan få de stigerørene malt og tørket i tide! Men den gode nyheten er at både Clara og Burger i mellomtiden ikke har hatt noen problemer på den teppeløse trappen. De er egentlig ikke glatte i det hele tatt (kanskje fra årevis med lett bruk under et teppe?), så vi har stort sett lagt den bekymringen til sengs. Men vi er fortsatt glade for å legge til den nye løperen, bare for å være trygg og for å dempe slaget hvis det noen gang mister fotfestet.
Er det noen andre som fjerner gamle tepper og plukker ut hver siste stift for hånd? Får det deg til å beklage dagen da stiftene ble oppfunnet? Ja meg også.
