Mange av dere kjenner de grunnleggende detaljene om hvordan vi møttes – vi jobbet sammen på et reklamebyrå i New York City. Sherry var tekstforfatter på kontoen som jeg hjalp til med å administrere. Vi krysset veier for å lage denne babyreklamen (hun skrev manuset og jeg solgte det videre til klienten) og resten, som de sier, er historie (ja det er Becky Newton som nå er på Ugly Betty). Så her er play-by-play av engasjementet vårt (som fortalt av forslagsstilleren og forslagsstilleren):
hvordan vaske huset med strøm
SHERRY:Vi elsker å mimre om hvordan vi møttes og ble forelsket i NYC, men etter å ha datet en stund var det klart at ingen av oss så oss selv bo på Manhattan for livet. Byens kjas og mas sammen med det økende stresset med langtidsjobbene våre begynte å trange stilen vår og kuttet inn i kvalitetstida vår, så vi bestemte oss til slutt at vi hadde hatt gleden av opplevelsen lenge nok (John kløet allerede til komme meg ut etter to år og etter over seks år kom jeg sakte til samme konklusjon). Så jeg henvendte meg til John og sa ordene han senere innrømmet at han hadde lyst til å høre: la oss blåse dette popstativet. Men hvor skal vi gå...?
JOHN:Da Sherry fortalte meg at hun var villig til å forlate Manhattan, foreslo jeg min varmere, roligere og grønnere hjemstat Virginia, og da hun begeistret takket ja (på mindre enn et sekund) bekreftet det bare at dette var mer enn ditt gjennomsnittlige forhold (vi avgjorde på Richmond fordi søsteren min bodde her, har den fortsatt en kunstnerisk/metropolitan kant, og det er en god reklametilstedeværelse her som ga oss en kjempesjanse til å få jobber når vi ankom). Å ta disse avgjørelsene sammen: å slutte i jobbene våre, lete etter en ny leilighet i en ny by og kunngjøre til foreldrene våre at vi flyttet sammen, tvang oss i utgangspunktet til å vurdere om vi var i dette på lang sikt eller ikke. Det hadde bare gått ca 6 måneder, men vi var begge sikre på at vi var med på det. Jeg tok avgjørelsen om å fri til Sherry før vi forlot New York City. Og vi poserte for noen dårlige New Yorker-bilder foran skyline før vi hightailed det ut av byen ...
SHERRY:Jeg var ganske sikker på at John kom til å fri til på et tidspunkt, fordi vi hadde hatt veldig ærlige diskusjoner om fremtiden vår og hvor vi så ting gå, men jeg ante ikke når. Jeg hadde ikke noe travelt heller. Jeg likte spenningen ved å vite at den skulle komme (jeg ville nok ikke ha gjort flyttingen uten en viss tillit til dette), så jeg gledet meg over vissheten om at det sannsynligvis ville skje når jeg minst forventet det.
JOHN:Basert på noen hint fra Sherry og råd fra hennes beste venner, tok jeg faktisk en forlovelsesring før jeg forlot byen. Men med så mange ting i endring (å slutte i jobben før jeg sikret meg en ny) føltes det ikke riktig å be Sherry om å gifte seg med meg før jeg ble lønnet. Så 25. februar 2006 pakket vi sammen og flyttet til Richmond, Virginia i en minivan som kjæreste og kjæreste (med den glitrende ringen som brenner et hull i lommen min). Her er Sherry med kollegaen vår Heather (som var en av mine ringrådgivere) på reisefesten vår i NYC.
SHERRY:De første ukene våre i Richmond var spennende (jeg ble en frilanstekstforfatter som tillot meg å jobbe hjemmefra mens John gikk på gata for en ny konsert i Richmond sentrum), men det var et visst dvelende spørsmål – og jeg var ganske sikker på at John hadde ringen. Da jeg forsikret enkelte påtrengende familiemedlemmer om at John snart ville fri til meg (noen av dem var over meg om å flytte inn uten å være forlovet), gjettet mange av dem at det kunne skje på bursdagen min som kom den 19. mars.
JOHN:Jeg hadde ingen planer om å fri til Sherry på bursdagen hennes. Jeg ventet på å få en jobb offisielt (jeg hadde intervjuet for en gjeng og ventet bare på samtalen...) og så ville jeg planlegge den perfekte måten å stille spørsmålet på. Selv om jeg hadde en idé om å fri til Sherry på toppen av en av mine favorittturer i Blue Ridge Mountains . Jeg tenkte at det ville være en typisk velkomst til Virginia-forslaget. Vi hadde tross alt byttet skyskrapere mot fjell, ikke sant? Så forestill deg overraskelsen min da min kusine og lillesøster spontant inviterte oss til å bli med dem for å vandre akkurat den toppen dagen før bursdagen hennes: 18. mars (her tar de turen nedenfor).
SHERRY:De første ukene våre i Richmond betydde at vi i utgangspunktet ble slått sammen på hoften siden jeg jobbet hjemmefra og John ventet på et jobbtilbud, så jeg antar at det ga ham svært lite alenetid til å snakke sammen og planlegge forslag. Men tiden sammen ville endre seg da John, bare noen dager før bursdagshelgen min, fikk nyheten om at han hadde fått en ny jobb i et reklamebyrå i Richmond. Å god dag! Jeg var begeistret for ham fordi han åpenbart ventet spent på den samtalen.
JOHN:Med den nye jobben på plass kunne jeg endelig sette forslagsplanene mine i gang. Jeg hadde ringen, turen var planlagt og nå måtte jeg bare spørre Sherrys foreldre om tillatelse. Ikke en enkel oppgave gitt at Sherry var ved min side nesten 24/7 og moren og stefaren hennes dro på cruise bare timer etter at jeg fant ut at jeg fikk den nye jobben min. Men under en jobbsamtale som Sherry var på, klarte jeg å legge igjen meldinger til både moren og faren hennes. Moren hennes ringte senere tilbake (Sherry var sammen med meg i bilen, så jeg kunne ikke svare) og la igjen en telefonsvarer som ga uttrykk for hennes godkjenning og begeistring. Jeg fikk også senere en e-post fra faren hennes som bare inneholdt én karakter – ! – det antok jeg betydde gode ting. Senere fikk jeg vite at han ikke sa mer av frykt for at Sherry skulle se meldingen. Det siste på listen min var å fortelle mine egne foreldre. Jeg snek meg inn en telefon senere samme dag, og bare heldigvis fikk jeg telefonsvareren.
SHERRY:Jeg hadde ingen anelse om at John snek seg inn disse telefonsamtalene før tilbudet, og jeg tenkte ingenting på det da John fikk en tilfeldig telefon fra faren sin den ettermiddagen. Det burde ha vært en anelse om at John nervøst gikk ut av leiligheten for å fortsette samtalen utenfor, men han dekket det godt opp med en historie om at faren ga ham råd om et bildekkspørsmål vi hadde diskutert tidligere (da jeg tittet ut) vinduet han ble bøyd over og så på dekket mens han snakket). Faktisk ble jeg så overbevist av den slemme, lille slipsdekken hans at mens vi lå i sengen om natten, spurte jeg stadig om han syntes dekkene var ok. Noe som morer John uendelig, selv den dag i dag.
JOHN:Jeg var ganske sikker på at dekkavledningen min fungerte, men jeg var hovedsakelig bare glad for å høre foreldrene mine dele i begeistringen min over forslagsplanene mine for neste lørdag. De var begeistret over å ønske Sherry velkommen inn i familien, så med det på plass ventet jeg bare spent et par dager på at lørdagen skulle rulle rundt. Når den gjorde det, snek jeg ringboksen inn i kameravesken og pakket den inn i sekken sammen med vann, stiblanding og andre vanlige turartikler.
SHERRY:Jeg var veldig spent på turen vår, selv om det var litt kaldt den morgenen. Sammen med oss var Johns fetter Travis, søsteren hans Carrie og kjæresten hennes. Det virket som en helt vanlig begivenhet, så jeg konsentrerte meg bare om å nyte turen som, hvis du noen gang har gått den, er litt utfordrende. Det er nesten 6 miles, inkludert mye steinkasting. Jeg liker å spøke med at John virkelig fikk meg til å jobbe for ringen min. Du tror jeg tuller med steinene...
JOHN:Jeg hadde allerede fortalt turkameratene våre om planen min: kom deg til fjelltoppen, spis lunsj, og gjør dere knappe så jeg kan gjøre min thang. Vel, de ble litt forvirret over de to siste trinnene, og så snart vi kom til toppen forsvant alle. Jeg hadde ikke forberedt meg mentalt, så det var et vanskelig øyeblikk hvor jeg måtte jage etter de andre og hviske til dem at det å spise sammen var først på agendaen. Jeg tror Sherry la merke til noe rart med utvekslingen, men det blåste ikke dekket mitt helt.
benjamin moore grå ugle vs moonshine
SHERRY:De humret alle sammen utenfor hørevidde, så jeg trodde jeg gikk glipp av en vits eller noe. Men jeg var veldig spent på å nå toppen av fjellet siden jeg var helt utslitt etter klatringen. Som en så lav jente var det deler der jeg faktisk måtte heves opp noen høye steiner av to personer (en over og en under) siden jeg ikke er ganske langbenet nok til å få det gjort selv. Men etter litt hvile og mat ventet jeg på å komme meg tilbake til fotturer og var spent på at resten av stien ville gå nedover. Det var også ganske kjølig oppe på toppen av fjellet, så jeg gledet meg til å flytte igjen. Så jeg ble litt overrumplet av Johns insistering på at vi skulle ta en haug med bilder før avreise, men jeg lekte med (tross alt var naturen vakker, og etter all den klatringen var det fornuftig å suge det opp litt). Vi to dro for å ta et bilde sammen (vi elsker selvportrettbilder der Johns utstrakte hånd fungerer som stativ), men mens vi poserte for vårt vanlige øyeblikksbilde, døde kameraet. Uff. Men John forsikret meg om at vi hadde flere batterier i posen.
JOHN:Kameraet som døde var egentlig at jeg trykket på av-knappen i stedet for utløseren. Alt en del av planen min om å måtte gå inn i kameravesken for å få nye batterier.
SHERRY:Så mens John gikk for å kjøpe et nytt kamerabatteri, bestemte jeg meg for å holde meg varm ved å gjøre noen klønete hoppeknekter.
JOHN:Jeg bøyde meg ned for å fiske ut ringen fra kameravesken og snurret rundt på ett kne, ringboksen støttet åpen og spurte bare Sherry, vil du gifte meg med meg. Hoppknektene stoppet raskt.
SHERRY:Jeg var i fullstendig sjokk. Alt jeg husker var at jeg frøs mid-jumping-jack og løp bort til John og hoppet i fanget hans (han knelte fortsatt).
JOHN:Med Sherry i fanget, minnet jeg henne på at hun måtte si ja for å gjøre det offisielt. Hun gjorde. Vi kysset. Hun gråt. Vi ignorerte de tilfeldige turgåerne som kom forbi et øyeblikk senere. Det var flott.
SHERRY:Etter noen minutter med soling i den nettopp forlovede herligheten (jeg kunne fortsatt ikke tro det) kom vi ut fra vårt bortgjemte utkikkspunkt for å bli møtt av Johns søster og fetter som begge ventet med tilbakeholdt pust. Jeg kvalt ut de gode nyhetene og mange klemmer, hyl og bilder fulgte (siden kameraet faktisk var ikke tom for batteri). Johns fetter Travis tok til og med denne perlen av et bilde med oss kyssende i bakgrunnen:
JOHN:Turen ned fjellet var sannsynligvis den beste turen i våre liv. Vi hadde glemt hvor kaldt det var og hvor slitne bena var. Min søster Carrie utbrøt til og med begeistret til alle forbipasserende: de har nettopp forlovet seg! og fremmede high-fivede oss og gratulerte oss da vi gikk forbi med permasmiler. Og så kom et par turgåere som så vagt kjent ut...
SHERRY:Da vi så Johns foreldre gå oppover stien mot oss, kunne jeg ikke tro at John hadde koordinert noe så forseggjort. Så så jeg på ham og skjønte at han var like overrasket som meg. Foreldrene hans, som visste tidspunktet og stedet for frieriet, overrasket oss begge ved å dukke opp på baksiden av fjellet og gå mot oss. De spurte forsiktig om noen nyheter? før du gratulerer oss. Jeg antar at jeg i vår overraskelse glemte å blinke med ringen min.
JOHN:Så vi avsluttet fotturen med mine strålende foreldre på slep. Etter å ha kommet tilbake til bilene våre behandlet de oss på en ny lunsj (all den gåingen gjorde oss sultne!) på en liten hole-in-the-wall restaurant i Sperryville i nærheten. Det var langt fra fancy – ikke akkurat historiebokens første måltid etter forlovelsen – men vi elsket det (faktisk sier vi fortsatt aww, husker du den lunsjen i Sperryville?). Og jeg var bare takknemlig for at foreldrene mine foreslo det fordi jeg skjønte at forslagsplanene mine egentlig ikke strekker seg mye lenger enn det faktiske spørsmålet dukket opp.
SHERRY:Etter lunsj var jeg fortsatt totalt lamslått og smilte fra øre til øre. Jeg husker at jeg ringte venner og familie for å dele de store nyhetene (selv om jeg ikke kunne fortelle moren min på noen dager fordi hun fortsatt var på cruiset). Og et par dager senere sendte vi ut en e-postmelding til alle vi kjente – inkludert alle våre tidligere medarbeidere som ikke hadde noen anelse om at vi i det hele tatt var sammen (selv om det teknisk sett ikke var i strid med selskapets retningslinjer, holdt vi forholdet vårt skjult fordi vi ønsket ikke at det skulle påvirke arbeidet vårt). Det burde være unødvendig å si at vi fikk rundt tretti konferansesamtaler i løpet av minutter etter å ha trykket på send med folk som skrek at de ikke ante og hevdet at vi rystet deres verden. Som var en passende reaksjon med tanke på at dette var e-postkunngjøringen vi sendte ut:
Så det er historien om vårt engasjement på fjelltoppene. Jeg er sikker på at mange av dere har like spennende og kompliserte historier, så vi vil gjerne høre noen detaljer om deres – hvor? hvordan? visste du at det kom?
