Vi fikk til slutt noen stoler til spisestuen, takket være denne craiglist-annonsen som ble sendt til oss på e-post av vår venninne Sandra (gracias!).
murstein og hvitt
Du tenker sikkert: hva tenker de?! Parsons stoler? Ja, det er akkurat det vi har ønsket oss siden dag én. Tretti dollar? Ja baby. Rart grønt og blått virvelmønster? Um... ingen kommentar.
Men siden prisen var riktig (vi faktisk forhandlet dem ned til per stol, og kom til 0 totalt for alle 8) og formen/linjene var riktige (de er solide og veldig godt laget), fant vi ut at det var på tide å kaste seg over (med en viss trygghet fra noen få online tutorials om farging av stoff, lage slipcovers eller omtrekk av prestestoler). Så til slutt håper vi å ende opp med åtte rimelige og vellagde prestestoler uten dette... eh... unike stoffet. Forhåpentligvis før heller enn senere...
Når det gjelder hvordan vi fikk dem hjem, lånte jeg søsterens Explorer (siden jeg visste at vi ikke kunne få plass til dem i Altimaen vår uten å ta minst tre turer) og kjørte 90 minutter tur/retur til Mechanicsville for å hente stolene. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt med kameraet (eller var fancy nok til å ha et anstendig mobilkamera) fordi fyren som solgte dem bodde på en gigantisk hestegård, så naturen var vakker. Og siden Sherry og Clara ble hjemme (for å få plass til flere stoler i bilen) ønsket jeg at jeg kunne tatt noen bilder slik at de kunne se det.
ungt hus elsker cape charles
Fyren som solgte dem var en ekte karakter. Jeg forventet å hente stolene fra spisestuen hans, men i stedet førte han meg tilbake til en haug med store oppbevaringskasser i bakgården hans (jeg må innrømme at det var her skrekkhistorier fra Craigslist begynte å blinke gjennom hodet mitt og jeg lurte på om jeg ble kidnappet). Så rullet han opp døren til en av oppbevaringskassene for å avsløre at den var FYLT TIL BREMMET med disse stolene. Jeg fikk aldri historien bak hvordan han endte opp med så mange, men jeg tipper at de kom fra en hotellauksjon eller noe. Alt som betydde noe er at de var i god stand (solide, solide, rene, ingen kjæledyr-/røyklukt osv.) og at han var glad for å la meg sette et hakk i samlingen hans og dra med åtte av disse babyene.
Her er jeg hjemme igjen med byttet mitt (det er ikke en rumpereferanse, jeg mener stolene), cheesy positurer og alt (noen ganger utsetter jeg meg til cheesy positurer når Sherry løper mot meg med kameraet, du vet, bare for å humore henne). Og ja, jeg var ekstremt stolt over å få plass til alle åtte av dem i bilen til søsteren min på én tur. Det var til og med en telefon til Sherry hvor jeg fortalte henne at jeg bare kunne få plass til seks, så jeg måtte ta to turer med en stor tjukk bare en spøk! på slutten.
Som en påminnelse, her er hvordan spisestuen så ut da den var uten stol ...
…og her er den nå med åtte nye beboere. Faktisk er bare sju avbildet fordi Sherry liker det mer pustende utseendet til hverdags (vi kan enkelt legge til det åttende når vi trenger det – inntil da henger den i det kaotiske lekerommet vårt med 99 % av de andre ekstra tingene våre).
hvit til vegg
Vi må stadig minne oss selv på å se forbi det vanvittige mønsteret og nyte det faktum at vi fikk en seriøs avtale på akkurat den stolen (med rene linjer og solid konstruksjon) som vi har sett på.
Den beste prisen vi har sett så langt på en hvilken som helst ny parsons-stol er rundt 85 dollar (Pottery Barn selger lignende for 299 dollar!), så så lenge vi kan korrigere det virvlende stoffet for mindre enn 60 dollar per stol, ringte vi riktig. . Selv om det betyr at spisestuen vår ser litt ut som et hotellkonferanserom foreløpig...
skapfarging
Sherry fant noen nettbaserte veiledninger for å farge stoff direkte på møbler som vi kunne prøve (selv om fargestoff = skummelt, så vi kan hoppe rett til neste trinn, som ville være å lage slipcovers eller omtrekke dem i den skarpe eplegrønne fargen som Sherry har har drømt om fra dag én). Så det er historien om å kjøre ut til en gård og klemme åtte -stoler inn i søsterens bil. Kanskje dere har nylige craigstlist-avtaler å dele? Eller en jeg kan ikke tro at jeg fikk det til å passe inn i bilhistorien min å fortelle?
