Noen har bedt om en liten oppdatering om hvordan jeg har det og hvordan denne graviditeten går, så jeg tenkte at en rask innsjekk til Young House Life ville være morsomt. Det korte svaret er at jeg er så begeistret for denne lille bollen (det samme gjør John og selvfølgelig Clara, som forteller alle som vil høre på at hun kommer til å bli storesøster). Burger virker ambivalent på dette tidspunktet, men jeg er sikker på at når et barn med klissete hender som slipper smuler kommer, vil han også bli opprømt.
Det tok meg lang tid å føle meg klar til å bære et barn igjen (mer om det her ), og det tok oss lengre tid å bli gravide denne gangen enn forrige gang, men i løpet av den tiden føles det som om ting har endret seg – på en sakte, men veldig søt måte. Jeg er mye mer i fred med ideen om å være gravid enn jeg trodde jeg noen gang kunne bli (for noen år siden fikk det konseptet meg til å kvele angstfylte tårer tilbake). Så når folk spør meg hvordan jeg visste at jeg var klar til å prøve igjen etter en så traumatisk fødsel, er det ærlige svaret at over tid overdrev følelsene mine av spenning og håp disse følelsene av redsel og frykt. De er der fortsatt, men de er ikke på langt nær så store og skumle som de en gang var. Så mitt råd vil være å vente og se om frykten noen gang blir oppveid av glede, spenning eller håp, og det kan være et godt tegn. Det skjedde absolutt ikke over natten for meg (Clara blir nesten fire når denne ungen kommer), men jeg er endelig på det stedet jeg håpet å være en dag. Jeg er spent. Jeg er takknemlig. Og jeg er klar for denne vanvittige turen, selv om den kan være neglebitende til tider.
Når det gjelder de fysiske tingene, føler jeg spark som umiddelbart får meg til å smile, og energinivået mitt ser ut til å ta seg opp igjen, i det minste for øyeblikket, noe som er veldig hyggelig. I følge legene, som har et godt øye med alt, har både bollen og jeg det bra, noe som er utrolig og så trøstende å høre. Ærlig talt, bare det å føle et spark her og der får meg til å puste lettet ut, så selv om jeg fortsatt sliter med en ganske irriterende heldagssykdom, føler jeg meg vanligvis bare takknemlig for å ha på meg en sunn bolle. I den gode nyhetsspalten til Barfyville er det ikke så alvorlig som det var (uten å bli for grafisk, jeg kaster sannsynligvis informasjonskapslene mine rundt 30 % mindre enn jeg gjorde for noen uker siden, selv om jeg fortsatt løper på do flere ganger pr. dag), så jeg føler at det kanskje begynner å avta. Det endte på rundt 17 uker med Clara, så selv om jeg nylig har passert det merket, håper jeg at det i løpet av en uke eller to bare vil slå av som en bryter, noe som skjedde forrige gang.
Når det gjelder å finne ut kjønnet, takket være at kontoret er stengt for Thanksgiving, må vi vente en uke til, så vi finner ikke ut før tidlig i desember – men så snart vi gjør det (og vi forteller det til venner og familie ) vi gleder oss til å dele nyhetene med dere og begynne å tenke på barnehagesaker! Å mann, bare å skrive det gjør meg spent. Jeg gjør det samme som jeg gjorde da jeg var gravid med Clara, som er at jeg vil se en dato for noe (som en utløpsdato på melken eller en dato for når en film kommer ut i en reklamefilm) og hvis det er etter ultralyd-datoen i desember hjernen min sier Wahoo! Da burde vi vite hva denne bollen er! Selvfølgelig har denne babyen allerede vært beryktet for ikke å gi teknikerne et klart bilde av ting de trenger under ultralyd (når de vil ha målinger av visse områder jeg har måttet gjøre hoppende knekt, rulle frem og tilbake og løpe ned gangen – noen ganger selv da bare for å høre nei, fungerte ikke). Men vi har aldri dratt uten å endelig få det vi trengte til slutt, så jeg håper at bollen vil samarbeide og at vi (til slutt) får et klart skudd.
Så det er omtrent alle nyhetene jeg har til dere. Takk for at du spurte hvordan jeg har det og for å gi ulike tips om kvalme (jeg har prøvd nesten alle til ingen nytte, men det var hyggelig å ha forskjellige forslag å utforske). Og takk for alle lykkeønskninger og gode ord om dette svangerskapet. Det er virkelig fantastisk å bære en liten baby rundt i magen, og når tvilen eller frykten kommer snikende, er det fint å kunne minne meg selv på at så mange mennesker der ute sender så gode tanker vår vei.
