Takk for oppmuntringen fra morgenens innlegg om å kvele ut mine ravende 11. september-historie gutter. Hvor vanskelig det enn er å si, føler jeg at det er noe jeg vil se tilbake på – spesielt når Clara er eldre og jeg prøver å forklare hvor stor den dagen er. Det var en forferdelig dag, men en slik livsforandrende dag også, og den formet definitivt hvem jeg er. Og så mye som jeg elsker å ha tusenvis av DIY-innlegg i arkivene våre, noen ganger er det de sjeldne personlige innleggene (som denne eller denne eller denne ) som gjør meg mest lykkelig over at jeg dumpet alle de rotete ordene ut av hodet og ned på tastaturet.
Jeg har diskutert om jeg skal skrive dette eller ikke i seks år nå, hver gang dette jubileet ruller rundt. Jeg var en annen student på college og bodde i New York City den 11. september, men opplevelsen av å være der og se alt skje rett foran øynene mine er fortsatt noe jeg ikke helt har pakket hodet rundt. Så jeg har holdt meg til temaet i alle årene vi har blogget. Jeg vet ikke hva som gjør dette året annerledes, men jeg følte at jeg var klar denne gangen. Det er sprøtt hvordan noe som skjedde for 12 år siden kan føles så fjernt, men når jeg begynner å snakke/skrive om det, husker jeg hver lyd og lukt og syn, og det flommer tilbake som om det var i går. Tidlig den morgenen hadde jeg vært i Grand Central og jobbet på et utstillingshus for magasinet Country Home (bestevennen min og jeg var internert der i løpet av morgenen, vi hadde ikke kurs, bare ga en hånd med å pakke ut tilbehøret slik at rommene kunne styles) .
ting å gjøre i palm.springs
Jeg husker at jeg hørte fra sjefen vår rett da vi kom dit at et fly hadde truffet World Trade Center, men det hørtes ut som det var mindre (som et lite fly med feil koordinater gjorde en feil). Ingenting som terrorisme eller krigshandling ble nevnt, så vi trakk på skuldrene og fortsatte å pakke ut esker mens noen få personer ringte slektninger som jobbet i tårnet, bare for å sjekke dem. Det hørtes ut som om bare noen få etasjer var berørt, noe som gjorde at vi var bekymret for disse menneskene, men ingen ble virkelig skremt. Så en liten stund senere hørte vi at det andre tårnet ble truffet. Den eneste måten jeg kan beskrive det på var umiddelbar panikk. Grand Central ble evakuert i løpet av minutter.
Det var vakter med våpen og folk som skyndte oss ut, og de bare forklarte at dette var et annet landemerke i NYC, så det var ikke trygt å være her fordi det var frykt for at andre steder i byen skulle bli målrettet. Takk Gud, min beste venn var der med meg. Jeg fikk helt panikk og ante ikke hvor jeg skulle dra eller hva jeg skulle gjøre. På dette tidspunktet hadde hele T-banesystemet blitt stengt (igjen, fordi det var et mål, så byen ønsket å evakuere ethvert sted de trodde kunne bli truffet neste gang) så vi rant alle ut på gaten foran Grand Central og mitt beste venn og jeg gikk nettopp mot Penn Station, som er der toget vi tok til leiligheten vår i Bayside, Queens (forutsatt at de fortsatt kjørte).
Da vi kom dit fikk vi vite at det ikke var det. Så vi bare gikk rundt uten mål og fant oss selv sittende på trappen til New York Public Library. Vi var livredde for at det var et annet mål (skal vi sitte her? skal vi fortsette å gå rundt?). Jeg tror vi var i en sjokktilstand, så vi satte oss bare ned på trappen uansett. Folk hastet forbi, og det var gale ting som bare lå på gaten og på fortauet, som om noen forlot dem halvveis i løpeturen. En manns sko. Bare en av dem. En åpen koffert med papirer spredt rundt. Ingens mobiltelefoner fungerte, noe som var spesielt skummelt for de som prøvde å nå oss (som foreldrene våre). Jeg husker jeg sa at vi bare skulle spare på batteriet og energien og sitte her. Så begynte folk å peke på de ulmende tårnene, som vi hadde fri utsikt til fra bibliotektrappene (vi kunne se dem røyke i det fjerne siden de var en så stor del av NYC-skyline). En stor støvsky fløy opp fra det første tårnet og noen ropte Den ble truffet igjen! og noen andre sa at de bomber det! og tårnet falt rett foran oss. Det bare imploderte i seg selv med en gigantisk støvsky som fløy opp i luften.
Selvfølgelig visste vi ikke på det tidspunktet at varmen og skadene som ble påført etter det første sammenstøtet av flyet hadde fått tårnet til å falt, så det føltes som en veldig reell mulighet for at tårnet hadde blitt truffet igjen, noe som fikk det til å kollapse . Jeg husker noen som skrek at vi er i krig! og noen andre bare lukker øynene og rekker opp hendene og ber Herrens bønn om og om igjen.
På det tidspunktet løp vi. Bare litt spredt som maur og alle gråt og det bølget støv oppover gatene, selv om tårnet hadde falt over tre mil unna oss. Det var politifolk og brannmenn som bare var dekket av aske. De var helt grå med hvite øyne og hvite tenner. Det var mennesker som blødde som hadde vært nær nok til å bli skadet av rusk som tydeligvis løp til fots fra sentrum siden ingen offentlig transport lenger var tilgjengelig.
Vi endte til slutt opp i første etasje på et hotell i midtbyen, bare gjemte oss i foajeen. Det var en TV på med folk samlet rundt, og det var da vi så det andre tårnet falle. Det var så stille at du kunne høre en knappenål falle. Ingen ønsket å snakke eller bevege seg. Jeg synes totalt sjokk er den perfekte beskrivelsen. Og frykt. Vi var bokstavelig talt frosset i frykt. På et tidspunkt tilbød hotellet å slippe folk inn i noen ledige rom, men vi ønsket ikke å gå ovenpå selv om det bare var et nivå eller to opp. Vi hadde nettopp sett to skyskrapere kollapse. Ingen ønsket å være andre steder enn i første etasje. Så vi kunne løpe.
På en eller annen måte sent den kvelden kom vi tilbake til leiligheten vår i Bayside, Queens. Noen av togene hadde begynt å gå, og vi fikk flekkete mobiltjenester for å forsikre familien om at vi hadde det bra. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre av oss selv, og fant oss stadig tiltrukket av den nå fullstendig endrede skyline utenfor, så vi gikk ut på den lille gamle balkongen i leiligheten vår og det var da lukten slo oss. Som noe brennende, men også harskt. Jeg vet ikke om jeg var dum eller i fornektelse eller hva, men jeg spurte min beste venn tror du at lukten er det brente metallet fra bygningen? og så så vi på hverandre og innså at bygningen ikke var det eneste som brant. Og vi gråt.
Det som forfølger meg mest var de tusenvis av savnede plakater som ble plastret overalt i dagene og ukene etterpå. Gjerder og stillaser og t-banevegger var dekket av ansikter til alle som gikk tapt – bilder av fedre som smilte med barna sine. Kvinner klemmer hundene sine. Julekort med den savnedes ansikt sirklet med en pil. Det var mageskjærende. Jeg husker at jeg fortalte venninnen min Lindsay at jeg hadde en drøm om en mann i dress og hele tiden tenkte jeg hvordan kjenner jeg ham?! og om morgenen skjønte jeg at han var et av ansiktene på gjerdet nær leiligheten min.
Faren til en venn av meg kom faktisk ut av det første tårnet og var trygt på bakken da sjefen hans fortalte ham at de hadde fått lov til å gå inn igjen etter lommeboken og eiendelene deres, så han gikk inn igjen og tårnet falt og drepte ham. Jeg husker bare at jeg gråt med henne og sa hvor urettferdig det var om og om igjen. Det føltes enda mer grusomt at han hadde vært ute og så havnet der igjen akkurat i det det falt. Historier som det virker alt for kjente nå, spesielt de om politimennene og brannmennene som løp inn akkurat da tårnene smuldret opp. På den tiden tror jeg vi var halvt knust og halvt nummen. Det føltes som for mye å behandle alt på en gang.
Men en utrolig ting med å være i New York på den tiden var kjærligheten og støtten. Det høres sprøtt ut, men vi var alle familie i det øyeblikket av sorg. Vi ønsket alle at alle skulle ha det bra, og vi ønsket å bygge opp igjen og komme sterkere tilbake. I ukene etter 11. september ville vi takke de støvete brannmennene som vi så på t-banen med tårer i øynene og kjøpe drinker til arbeiderne som var i sentrum og gravde gjennom ruinene for overlevende. Det var liksom en krig vi alle hadde levd gjennom sammen, og vi var alle på samme side. Det var oss mot de slemme gutta, og vi var sta New Yorkere – det er ingen måte vi bare skulle legge oss ned og la dem vinne.
Mitt andre år på college hadde bare nylig startet da det skjedde, og timene ble gjenopptatt omtrent en uke senere, når T-banene var i gang igjen. Mange av klassene mine var imidlertid tommere. Det året vil jeg si at omtrent 30 % av vennene mine forlot byen. 11. september endret alt, og noen klarte bare ikke tanken på å være der lenger. Jeg forsto det, men ingenting i meg har noen gang hvisket permisjon. New York City var mitt hjem, og jeg ble værende. Jeg tror for de som ble igjen, føltes det som om vi ble sterkere. Mer bundet. Vi så på hverandre på t-banen og på gatene, og vi oppmuntret hverandre på en måte stille. Vi ville aldri glemme den dagen, men vi skulle ikke noe sted.
Jeg bodde der i fire år til. Jeg fullførte skolen. Jeg fikk jobb i et reklamebyrå midt i sentrum, mindre enn et kvartal unna Grand Central – stedet der verden ble snudd på hodet noen år tidligere. Det var på det byrået jeg møtte John og vi begynte å date. Faktisk tok han dette bildet av meg og min beste venn omtrent en måned før han og jeg flyttet til Virginia for å starte et liv sammen.
Så selv om jeg er en Richmond jente nå, vil jeg alltid være en New Yorker i hjertet. NYC for alltid, baby.
